• collettsgate 6 - map
  • 0169 oslo - norway
  • telephone +47 22 59 84 84
  • mobile +47 90 08 16 85
  • email mail@lautom.no
< 24. April - 25. May >

Victor Lind and Sandra Norrbin



For this exhibition we have chosen two artists which, despite their deep differences, have in common that they tell stories. One of them through a choice of sensible materials, the other by means of a more direct confrontation.


In A little boy at Lunner 1943 - do you remember me?, 2004 two photograhs are visible. The first one a typical family album-image. It is a picture of a young Victor Lind which, with his Jewish background, managed to escape the mass arrestations made by the State Police. In the other one we can see the outline of a police officer located at the centre of sight of a pair of night glasses. Victor Lind is the ideological sharpshooter which directs his attacks at representatives of institutions of power. Linds former target was the police inspector Knut Rød, which was responsible for the deportation of Norwegian Jews during the second world war, but was acquitted and alowed to continue his duty in the police untill he retired in 1965.


Lind directs our attention towards the following question: what does it mean that the Norwegian police never have taken properly into account their role during the war and how they behave today? In fact it was the norwegian police force that deported the Jewish Norwegians the 26th of november 1942. 60 years later, at the exact same date, Operation Advent commences. More than 1000 police officers was put in action to catch illegal immigrants. The effort resulted in 60 criminal cases and 230 deportations.


This comparison has got Lind into trouble with offended parties in both camps. At the same time the connection is almost banal, and becomes one of a series of works where Lind moves on a line fine as hair between being to specific, too literal, too private, but he is always confrontational. Because Lind asks us to think through the relation between what we consider to be our contemporary restrictive politics and the ideological actions of the past. Are there paralells and connections which are hidden from view because the language we use about history is different from the one we use about our own time?


The sculptural installations by Sandra Norrbin has another abstract starting point. They pull the the spectator into a bodily playfuless which is also expressed in the title I could wrap my arms around it, 2008. The works are marked by an excessive and baroque textural flow. But there is always a clear awareness at work, as to their origins and to  what contexts they are a part of. The materials are insulation mats which come from clothing recycled into textile-bricks. Norrbin departs from much of the spatial art in the tradition starting out with, and being a part of, minimalism and choose materials which demands more than to be sensed. The installation insists, and can appear as almost threatening to the viewer. It´s not just about phenomenological considerations, though. The materials are in themselves apparant signs of something more than their own materiality, and they don´t strive towards the reconciliation beteween art and life which was the goal of minimalism. The materials are still mass-produced, but in no way polished. This characteristic resists the interchangeability which used to be the distinguishing mark of minimalist objects. Instead they point toward their own source, an original function and a concrete story, even though this story is processed to the extent where it ends up as pure abstraction. The works, no doubt, sticks to their status as references to a reality where we are forced to think about more than our own experiences. Thus the viewers attention eventually transcends the purely experiential situation and becomes, instead, a springboard for the imagination.


At first sight the works use the space in remarkably diverse ways. But whereas Norrbin challenge the gallery as a physical and bodily field of experience, Lind relates to the gallery with a focus on language almost making his reflections literary. But the most interesting part about this is how the the seemingly obvious first impressions, in the end, make room for a reversed way of looking at the works. The challange in Victor Linds works becomes, then, how we experience them in a bodily sense, or what kind of embodied experience is involved in this highly mentally based expression. Conversely we are forced, in front of Norrbins spatial constructions, to find a feasible path from a undertanding based on the body to abstract experience. This is the span the exhibition tries to move, and do research, in.

Written in cooperation with Erlend Hammer and Erik Jacobsen

 

 Sandra Norrbin I could wrap my arms around it                                                                                    

Photographer: Mikkel McAlinden     
Sandra Norrbin
I could wrap my arms around it, 2008
Ultimat insulation material
Dimensions variable

 

I denne utstillingen har vi valgt to vidt forskjellige kunstnere som likevel har det til felles at de forteller historier. Den ene gjennom et sanselig materialvalg, den andre med direkte konfrontasjoner.

I Liten gutt på Lunner 1943 – do you remember me?, 2004 ser vi to bilder. Det første er et typisk familiealbumbilde. Det er et bilde av en ung Victor Lind som med sin jødiske bakgrunn ved en tilfeldighet unnslapp Statspolitiets massearrestasjoner. I det andre ser vi konturene av en politimann som befinner seg i sentrum av et nattkikkertsikte.

Victor Lind er den ideologiske skarpskytteren som retter angrepene mot representanter for maktapparater. Linds forrige mål var politiinspektør Knut Rød, som var ansvarlig for deporteringen av norske jøder under krigen, men som deretter ble frikjent og fikk forsette i politiet inntil han gikk av med pensjon i 1965.

Lind retter oppmerksomheten mot følgende spørsmål: Hva betyr det at det norske politiet ikke har klart å ta et oppgjør i forhold til sin egen rolle under krigen og hvordan de opptrer i dag. Det var den norske politistyrken som deporterte de  jødiske nordmennene den 26. November 1942. 60 år senere, på nøyaktig samme dato, igangsetter politiet Operasjon Advent. Over 1000 politifolk blir mobilisert for å fange illegale innvandrere. Innsatsen resulterte i 60 straffesaker og utvisning av 230 personer.

Denne sammenligningen har skaffet Lind trøbbel fra dem som føler seg krenket i begge leire. Samtidig er koblingen nærmest banal, og den føyer seg inn i rekken av arbeider der Lind beveger seg hårfint på grensen av å være for spesifikk, for konkret, og for privat, men han konfronterer oss. For Lind ber oss tenke gjennom forholdet mellom det vi ser på som vår tids restriktive politikk og det vi ser på som fortidens ideologiske handlinger. Finnes det paralleller og sammenhenger som ligger skjult for oss fordi det språket vi bruker om historien skiller seg fra det vi bruker om vår egen tid?

Sandra Norrbins skulpturelle installasjoner har et annet abstrakt utgangspunkt. De engasjerer betrakteren i et kroppslig spill som også uttrykkes i tittelen I could wrap my arms around it, 2008. Arbeidene preges av en overflommende, nærmest barokk eksess av stofflighet. Men det er en tydelig bevissthet rundt hvilken kontekst det inngår i og hvor det kommer fra. Materialene er isolasjonsmatter som stammer fra klær som er makulert og omformet til mursteiner av tekstiler.

Til forskjell fra mye av den romlige kunsten som inngår i tradisjonen etter minimalismen velger Norrbin altså materialer som gjør krav på mer enn bare å sanses. Installasjonen er insisterende, og kan virke nærmest truende på betrakteren. Det handler ikke bare om rene fenomenologiske erfaringer. Materialene er i seg selv tydelige som tegn på noe mer enn sin egen materialitet, og de søker ikke mot den sammensmeltning av kunst og natur som var minimalismens mål. Materialene er fremdeles masseproduserte, men de er på ingen måte glattpolerte. Dette gjør at de ikke er utskiftbare slik minimalistiske objekter pleier å være. I stedet peker de tilbake mot et opphav, en opprinnelig funksjon og en konkret historie, selv om denne historien er så gjennomprosessert at den har endt opp i ren abstraksjon. For arbeidene fastholder sin status som referanser til en virkelighet der vi tvinges til å tenke på mer enn våre egne erfaringer. På den måten trekker de betrakterens oppmerksomhet langt utover den situasjonen de erfares i og blir i stedet å regne som springbrett for forestillingsevnen.

Ved første øyekast tar arbeidene rommet i bruk på svært ulike måter. Mens Norrbin utfordrer galleriet som et fysisk og kroppslig erfaringsrom, forholder Lind seg til galleriet som en arena for en språklig, nærmest litterær, refleksjon. Men det mest interessante er hvordan de tilsynelatende åpenbare førsteinntrykkene etter hvert gir plass til en reversering av hvordan vi tenker på arbeidene. Utfordringen i møte med Victor Linds arbeider blir dermed hvordan vi skal erfare dem kroppslig, eller hvilke muligheter for kroppsliggjort erfaring som ligger i den svært mentalt orienterte uttrykksformen. Tilsvarende tvinges vi i møte med Norrbins romlige konstruksjoner å finne veien videre fra de rent romlige, fra en kroppslig forståelse til en abstrahert erfaring. Det er dette spennet utstillingen forsøker å bevege seg inn i og utforske.

Skrevet i samarbeid med Erlend Hammer og Erik Jacobsen

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd

Utstillingen er sponset av Bautas